Hun sitter på kafé med vennene sine. Ler, nikker, lener seg frem når de andre snakker. Hvis du ser på henne utenfra, ser du en kvinne som har det fint.
Men inni henne er det stille. Ikke den fredelige stillheten – men den tomme. Den som kjennes tung bak ribbeina, som en skygge hun ikke helt kan forklare. Hun smiler likevel. For det har hun lært. 

Hvorfor vi skjuler oss

De fleste av oss bærer en fasade. Ikke nødvendigvis for å være falske – men for å beskytte oss. Vi viser frem den versjonen av oss selv som vi tror vil bli akseptert, likt og forstått.

Vi gjør det på jobben, i familien, på sosiale medier – og noen ganger til og med overfor oss selv. Vi sier “det går bra” når vi egentlig vil rope. Vi deler bildene av det som ser vellykket ut, men lar kameraet ligge når vi gråter på kjøkkenet.

Dette er ikke uvanlig. Det er et menneskelig instinkt. For å tilhøre, må vi være trygge. Og trygghet kan føles som å skjule det som kan bli dømt.

Prisen vi betaler

Problemet er at når vi alltid bærer en fasade, kan vi begynne å miste kontakten med det som er ekte. Vi blir eksperter på å lese rommet, tilpasse oss, gi det som forventes – men glemmer å spørre oss selv: Hva føler jeg egentlig?

Over tid kan dette føre til:

• En følelse av tomhet, selv når livet ser bra ut.

• Manglende evne til å sette grenser, fordi vi ikke er vant til å uttrykke egne behov.

• Ensomhet, selv i relasjoner – fordi ingen egentlig kjenner oss helt.

Det skjøre motet

Å ta av fasaden handler ikke om å dele alt med alle. Det handler om å velge noen få steder og mennesker der du kan være hel. Å våge å si: “Dette er også meg. Ikke bare den sterke, ikke bare den smilende – men den slitne, den forvirrede, den sårbare.”

Motet ligger i små handlinger: å være ærlig i en samtale der du vanligvis ville sagt “det går fint”; å skrive ned tankene du ikke vil innrømme høyt; å møte blikket i speilet og si “jeg ser deg” til deg selv.

Kanskje det kan hjelpe å lytte til "Hvem er jeg egentlig?" eller "Uten å dømme" av Tidevenn, fra albumet "Samtaler med en venn".

Én øvelse for å begynne å vise mer av deg selv

Velg én trygg person i livet ditt. Det kan være en venn, partner, søsken eller terapeut. Del noe lite, men ekte, som du vanligvis ville holdt tilbake. Det trenger ikke være dramatisk – det kan være en bekymring, en tvil eller en sårbar tanke. Legg merke til hva som skjer inni deg etterpå.

Når vi begynner å slippe folk inn bak fasaden, skjer det noe magisk:
Ikke bare opplever vi mer ekte kontakt – vi gir også andre tillatelse til å gjøre det samme. Og i den gjensidigheten kan vi oppdage at vi ikke er så alene som vi trodde.

Fasader beskytter oss, men de isolerer oss også. Og noen ganger er det største steget mot trygghet å legge dem ned – litt etter litt.