Det finnes en spesiell lyd i desember. Den myke blandingen av julemusikk, samtaler, vind som slår mot vinduer og en verden som aldri helt hviler men samtidig blandet med en stillhet. Alt er pakket inn i lys og forventning, men under alt det glitrende ligger også en annen følelse mange kjenner på.

En følelse av at det aldri blir stille nok.
At hodet er fullt, hjertet er slitent, og dagene går litt for fort.

Men desember trenger ikke å være en sprint mot julaften. Den kan også være en tid hvor man kan lande litt. En tid hvor man kan puste, til å være og til å kjenne på hvordan man egentlig har det.

Når tempoet blir høyere enn kroppen tåler

Mange går inn i desember med et ønske om å skape magi for andre – barn, venner, familie. Men samtidig mister vi lett kontakten med vår egen rytme. Vi sier ja til mer enn vi orker, prøver å være til stede overalt, og føler på et subtilt press om å føle oss lykkelige.

Men lykke tvinges ikke frem. Ro kan ikke planlegges. Den må oppdages – ofte i de små, nesten usynlige øyeblikkene.

Når du setter deg ned med en kopp kakao og hører på stillheten mellom sangene.
Når du står ute i kald luft og ser pusten din forsvinne i mørket.
Når du lar lyset fra et stearinlys være nok.

Det er i slike øyeblikk vi finner veien tilbake.

Hva indre ro egentlig handler om

Ro er ikke fravær av støy. Det er en evne til å være i kontakt med deg selv midt i støyen.
Det handler om å lytte innover – til den rolige stemmen bak tankene, den som ikke haster, ikke presser, men hvisker: “Alt er som det skal.”

Indre ro er ikke et mål – det er en praksis.
Den bygges sakte, med tålmodighet.
Som en pust du vender tilbake til, gang på gang, helt til den begynner å bære deg av seg selv.

En liten øvelse for desember:

1. Finn et øyeblikk hver dag der du gjør ingenting.
   Ikke bare fordi du fortjener det – men også fordi du trenger det.

2. Legg hånden på brystet og si stille til deg selv:
   “Jeg er her. Jeg trenger ikke å prestere for å ha verdi.”

3. Lytt.
   Ikke etter svar. Bare etter stillheten som gradvis åpner seg når du slutter å fylle den.

Når du tillater deg å lande

Noe forandrer seg når du begynner å lande i ro. Du merker at du ikke lenger reagerer like raskt. At du puster litt dypere før du svarer. At du ser de små tingene du pleide å haste forbi. Et blikk. En lukt. En varme.

Og du skjønner at det du lette etter – ro, glede, tilstedeværelse – aldri lå utenfor deg. Den var der hele tiden, under lag av støy, ventende på at du skulle stoppe opp lenge nok til å høre den.

 

“Det finnes en stillhet som ikke krever at alt blir stille.
Den bor i pusten, i øyeblikket, i deg.”

Vi ønsker deg en fin 2. søndag i advent

Varme hilsner

Sigurd & Caroline